Jens Stoltenberg vs Siv Jensen

Jens Stoltenberg er en av de mest erfarne partilederne vi har i Norge, og han trives svært godt i direktesendte debatter og som taler. Jens kjennes ofte igjen som at han aldri snakker om seg selv, men at han hele veien snakker saklig. Han har en etos-appell, der folk ser opp til han etter store ting han har gjort. Dette er for eksempel etter den tragiske hendelsen som rammet Norge 22. Juli 2011. Da stod han fram i pressen og støttet vår nasjon, og jeg vil også si at han innimellom brukte et snev av patos-appell. Retoriske evner som Stoltenberg har er at han er meget humoristisk. For eksempel da han i 2003 kom med utsagn som ”skolen har overlevd svartedauden”.

Siv Jensen er en helt annen type politiker og taler. Hun har en mer patos-appell, der hun prøver å få folkene på sin side med å være følelsesladet i enkelte debatter og taler. Jeg personlig synes ikke dette fungerer, og synes ikke hun klarer å slå helt gjennom med dette. Det som i høyere grad gir mer virkning er hvordan hun styrer debattene til sin fordel ved å provosere de andre motdebattantene og hele tiden vil ha en finger med i spillet. Siv bruker mye gjentakelser i talene sine, og begynner ofte setningene med de samme ordene. Debatantene har ikke veldig lang tid på hver tale eller debatt, men Siv er veldig god til fort å komme til poenget, altså gå rett på "narratio". Dette betyr fortelle/historie, og dette gjøres for å få seernes oppmerksomhet.

Hvis du for eksempel ser på videoene lenger opp på bloggen ser man klart og tydelig at Jens Stoltenberg er svært saklig, trekker absolutt ikke på smilebåndet, men alikevell får frem punktene sine bedre enn noen andre. Siv Jensen derimot bruker som sagt en patos-appell og er følelsesladet under hele intervjuet.