Hamlet

Hamlet:
Spørsmålet er – å være eller ikkje:
Om det gjør meir storsinnet å tåle
Ein valdlige skjebnes kast og pil regn, enn¨
Å ta til våpen mot et hav av sorger,
Og slukne dei i trass? Å sove, dø –
Meir er det ikkje; Si at søvnen slokke
Kvar hjertesorg og tusen ristingar
Som kroppen arvar – ja, eit endelikt
Vel verdt å drømme om; å sove, dø.
Å sove, kanskje drømme. Det er haken;
For dødens drømmer følgjar dødens søvn
Når vi har snodd oss ut av livets skinn,
Og derfor stopper vi. Vi overveier
Og får eit langt liv i elendighet.
For kven kan tåle verdens pryl og spott,
Tyrannars trykk og arrogant forakt,
En kjærleik som hånes, rettslig somme,
Betente embetsmenn og alle spark
Som avskum langer ut mot den som tiar,
Viss regnskapet kan slettes, gjørast opp
Med ein sløv dolk? Kven gadd å bære lasten,
Å slite livet ut med pust og pes
Viss ikkje angst for noe etter døde,
Eit ukjent land som ingen reisande
Kan vende heim frå, lamslo viljen vår,
Og gjorde at vi velgar dagens nød
Og ikkje flyktar til den ukjente?
Bevisstheita gjør alle til kujoner;
Og dermed vil den resolutte glød
Lett bleikne under tankens gustne skinn,
Og verksemder som har kraft og meining
Vil bøye av og miste kravet på
Og kallast handling. – Rolig nå, min vakre
Og herlige Ofelia. – Huske å be
For alle mine synder.